Den siste tiden har vært mye opp og ned i Netti sin hverdag. Hun liker virkelig å gjøre ting vanskelig for oss her i huset, og er mer oppfinnsom enn noen dyrleger har hørt om. Ettersom hun er operert nå, har hun 8 sting på magen. Her har vi i begynnelsen hatt bandasje, og en grønn fin body over.



Men siden Netti er den hun er, kan ikke det holde. Hun klarte å flytte på bodyen, rive av nederste del av bandasjen, for å slikke seg på såret. Så vi måtte ut og skaffe oss badering til henne. Jeg må innrømme at hun virkelig er lekker i "badedrakt" og "badering", og vi har fått kommentarer fra små barn som lurer på om hunden skal ut og bade.

Men når baderingen kom på, og muligheten for å slikke på såret forsvant, da klarte Netti det utrolige. Hun klarer å vri opp bakfoten, slik at hun får klødd seg på såret istedenfor. Panisk ringer jeg dyrlegen for å høre hva jeg nå skal gjøre. De hadde jo egentlig heller ingen løsning, og sa bare at vi måtte beholde bandasjen på ett par dager lenger enn planlagt, da den i det minste beskyttet litt mot klørne.

Så nå har vi da gjort det, selv om bandasjen skulle av på torsdag, forsvant den ikke før i går. Vi byttet selvfølgelig underveis. Og Netti har funnet en ny hobby. Hun slikker seg på frembeina, der hvor de har barbert for å sette drypp eller noe lignende. På begge frambeina, har hun så to svære røde og irriterte områder, fordi hun ikke slutter å slikke. Så da er det fulltime-badering fra nå av, og en veldig fornærma Netti i hus. Hun er virkelig ikke å snakke til, og jeg kan ikke vente til fredag når stingene skal ut.

Det har vært mye rock'n'roll i livene våre i det siste, så Netti sin blogg har blitt litt tilsidelagt. Vi har ikke gjort så mye nytt, utenom å ta noen steg tilbake i dusjetrening. Jeg prøvde og tilvenne vann og dusjhodet, men da fikk vi ett kraftig tilbakefall, og ei jente som så nervøs ut i samme sekund jeg nærmet meg dusjen. Så da fant vi ut at det var tryggest å bli litt mer tålmodige igjen. Babysteps!

Netti har blitt super på agility, og nå har vi snart klikkertrent inn hele slalomen. Vippe nærmer vi oss også - det er ikke langt igjen før hun går den alene. Hun tar selv initiativ til å bevege seg opp på både den og slalomen, og jeg elsker det. Siden det ikke er så mange klikkertrente hunder, ser jeg godt forskjellen. Netti vet at det er hinder som fører til godt og gøy, så hun løper jo rundt på eget initiativ og prøver seg frem, ganske så selvstendig. Hun elsker også tunnel, så hun kan belønne seg selv med en omgang der. Så når jeg da ser hundene som går slavisk ved siden av eieren og tigger om å få leke, har jeg en hund som går to-tre meter bortfor og prøver alle hinder på sin vei, før hun kommer til meg og "spør om det var riktig". I'm lovin' it.

I morgen er det tid for kastrering, så det vil nok bli en ganske rolig periode for oss fremover. Både med vanlig trening, og agility. Da passer det godt med sommerferie fra treningene.

Netti sitt nye hatobjekt er mobiltelefonen min. Hun er en veldig oppmerksomhetssyk hund, og har tidligere lagt sitt hat på bl.a. datamaskinen til mamma. Hun blir ganske hissig om alle samler seg rundt den, og ikke ofrer ett sekund til henne.

Men nå var hun finest. Vi var ute på tur, også ringte ei venninne meg. Hun hadde mye å fortelle, så jeg ble gående og snakke i telefonen. Netti var skikkelig furt, men jeg så ikke sammenhengen. Hun dro meg hit og dit, og gikk egentlig bare rundt i ring på marka. Etterhvert streiket hun helt. Da la hun seg langflat ned på gresset, og flyttet seg ikke en meter. Jeg kunne dra så mye jeg bare ville, men hun lå bom fast med ett bestemt uttrykk.

Når jeg da la på, og spurte om hun ville komme, så var alt fint igjen. Da kom hun og gikk fint ved min side hjem, glad og fornøyd. Så hun protesterte tydeligvis på at jeg snakket i telefonen mens jeg gikk tur med henne. All oppmerksomhet skal vies mot Netti, ingen unntak. Så nå må jeg nesten legge igjen telefonen hjemme, for å unngå nye streikeprotester. Selv om det frister å prøve igjen, bare for å se om utfallet blir det samme.

Både jeg og Netti er i live! Vi har kost oss med sol og fint vær i det siste, så det har blitt minimalt med trening. Litt i dusjen, og litt agility, mens resten har fått bli. Tror nesten det må bli skjerpings der, om Netti skal bli en sirkushund! Vi må finne frem triksene som skal trenes inn.

Ellers har Netti lagt sitt hat på min nye rokkering. Med ett lite håp om bikinikropp, har jeg skaffet meg rokkering, som skal få æren av å gjøre underverker. Og det godkjenner ikke Netti. Hun tror det er noe som angriper meg, og skal til å angripe rokkeringen mens jeg rokker. Jeg har aldri sett henne så provosert før, og det er jo farlig - for den veier jo faktisk 1,7 kg og går rundt i en stor fart. Så foreløpig har vi forflyttet oss ut i hagen, mens jeg prøver å trene Netti til å forstå at den ikke er farlig.

Det er litt vanskelig å forstå at den er snill, når den "angriper" meg på den måten.

Vi liker slike bagatellting, som plutselig blir en åpenbaring. Slik som hilsing på hunden. Helt fra hunden var liten, har vi lært den at å hilse er gøy. Når man kommer inn døra og roper på hunden, så blir det kos og oppstyr. Gøy, gøy, gøy. Men så har vi når det blir for gøy. Nå hunden kommer stormende ut døra før du får åpnet den. En hund som hopper ned alle gjester.


En slik hund fikk jeg. En hund som hoppet opp og ned av glede når jeg kom hjem. Selvfølgelig er det rørende å se, men vi må nok huske at det er vi som har skapt forventningene. Det er min skyld at hunden var så superglad for å se meg. Det er forventningene til noe gøy, som jeg har skapt. Det er nok langt i fra naturlig for hunden med slike velkomster. Og for oss etterhvert ganske uønskelig. Spesielt med store hunder. Jeg har lært meg å sette pris på en avbalansert og rolig hund, i alle situasjoner. Nettopp grunnet noe som heter stress. Vi mennesker har det også bedre når vi har en indre ro, og ikke konstant går rundt og tripper fordi vi er såååå glaaaad for vannet vi har i glasset.

Så jeg lager regler for hvordan jeg skal forholde meg ovenfor Netti, når jeg oppdager slike situasjoner. Med en regel, er det lettere å forholde seg til det, og ting blir mer likt for hver gang, og lettere for henne å forstå. Vi startet på steg 1, hvor jeg ikke ofret henne en tanke før hun hadde roet seg litt ned. Når vi hadde klart litt, krevde vi litt til. Til slutt har jeg i det minste en hund som tripper litt, men ikke hopper opp og ned av glede. Etter vi kom dit, måtte vi lære oss når vi skulle hilse. For jeg vil ikke bli løpt ned i døra med 5 bæreposer i hendene. Hunden min skal ha nok hundeskikk til å vente. Så nå skal jeg få sette fra meg ting, ta av meg ytterklær, og Netti skal sette seg på plassen sin før jeg kommer og hilser på henne.

Før dette, ofrer jeg henne ikke ett blikk en gang. Dette er hvordan jeg ønsker at hun skal kunne forholde seg til både meg og gjester. De skal få velge selv når de ønsker og hilse, og hun skal kunne vente på det. Det skal også kunne foregå rolig, uten bein, klør og sikkel i hele ansiktet. Og det mestrer hun nesten nå. Så, hvordan og når hilser dere? Er det noe dere er bevisst på?

Jeg har aldri sett Netti bruke kroppsspråket sitt skikkelig. Antakeligvis fordi jeg har vært innblandet i alle tilfellene hun eventuelt har brukt det. Men nå har jeg sett det, og jeg ble mektig imponert over tålmodigheten til jenta.

Vi fikk se både slikking, gjesping, snu seg bort og gå bort, istedenfor å bli irritert. Irritert har som regel vært førstevalget hennes før, og viser vel nesten hvor mye mer avbalansert hun har blitt. Vi har kvittet oss med det verste stresset, og Netti føler seg trygg nok på å si i fra på normale måter.

Nå må bare jeg være flink nok til å ta hensyn og høre på språket hennes, slik at hun blir oppfordret til å bruke det videre, og ikke gå tilbake til stressutbruddene sine. Vi har utviklet oss kraftig den siste tiden, og får endelig masse god lønn for arbeidet.

Det er vel ett ordtak en plass som sier at barn snakker rett fra levra. Og da tar jeg det også mer til meg når barn sier flotte ting. Jeg blir rett og slett litt varm inni meg. Etter å ha tilbringt litt tid med våre to små venner, har Netti fått vise dem hva hun er god for. Hun har dratt frem alle triks i boka, de har fått gå tur med henne, lekt med henne og hatt henne med seg på biltur. Når de da kommer med disse kommentarene, blir jeg virkelig glad.

"Er det du som har lært henne alle triksene hun kan?!"

"Netti elsker deg virkelig, det kan jeg se."

"Hun er så lydig!!"

Også sist men ikke minst, at de ser ting for hva de er.

"Hun legger seg nok fordi hun tror hun får godbit for det!" når jeg ba Netti om å legge seg, og hun deretter så forhåpningsfullt opp på meg.

Frolic er vel nesten verdenskjent som godbiter. Jeg har vel ikke møtt på en hund som ikke liker det. Og siden mange lurer, så er det faktisk hundemat sånn egentlig. Men jeg kjenner få som fôrer på det, og tusen som bruker det som godbiter.

Jeg har derimot merket stor forskjell på vanlig frolic, og den til miniatyrhunder. Netti er glad i vanlig, men hun elsker den som heter Frolic mini. Hun blir helt i ekstase når hun kjenner lukta av den, og drar frem alle triks i boka før jeg en gang får snudd meg rundt. Så her vet vi hvem som er vinneren hos oss.



Uheldigvis selges ikke mini i alle butikker, og vi fant den tilfeldigvis når vi var en tur på Obs!. Men alle butikker rundt oss har bare den vanlige. Så vi får nok begynne med noen faste turer til Obs! for å få tak i den ultimate godbit, for denne tror jeg ikke vi kan leve uten.

Her var vi igjen! Netti har igjen hatt ferie, da jeg nærmest har flyttet inn til ei venninne som har en leilighet på lån. Og siden den er rimelig ny, og kun til lån, er det dessverre ikke plass til Netti.

Men vi har nå hatt noen turer hjemmom og hentet henne for å ta henne med på tur i skogen. Det følger nemlig bil med leiligheten, så vi nyter livet. Vi har turet, dusjtrent, og sendt Netti på ferie på landet. Hun er helt oppe på Ålgård en tur med "bestemor", på besøk hos to tvillingjenter på 10 år. Du kan tro det er stas for attentionwhore #1!

Med dusjen er ting virkelig gått fremover. Nå åpner jeg bare baderomsdøra, og gir klarsignal, så går Netti på eget initiativ inn og dytter opp dusjdøra, og går inn. Der stiller hun seg opp stolt som en hane og kikker på meg. Vi har også fått lov til å lukke henne alene inne i dusjen, og lage plass til meg i en dusj som er rimelig trang. Jeg tror nemlig Netti lider av svak klaustrofobi, på lik linje med meg. For hun har aldri trivdes inni dusjen når jeg også er der. Det blir litt for mye!